President Recep Tayyip Erdoğan har kunngjort at valget vil finne sted 14. mai. 2023-valget i Türkiye, som internasjonale medier beskriver som «verdens viktigste valg», har betydelig symbolverdi ved å finne sted i begynnelsen av republikkens andre valg. århundre. Alle kampanjene fokuserer på hvilket politisk system, visjon og leder som vil bringe Türkiye inn i neste århundre.
Den siste kunngjøringen ble lagt til 14. mai 1950, dagen da enkeltpartitiden ble avsluttet med folkeavstemning, som et symbol. Da Erdoğan kunngjorde datoen for det tyrkiske valget, refererte Erdoğan til avdøde statsminister Adnan Menderes: «Nasjonen vil si «nok» til de udugelige kuppforherligerne som fremstår for folket som «bord for seks» samme dag etter 73 år. ” Han oppdaterte også Det demokratiske partiets (DP) berømte slagord – «Nok! Folket har ordet!» – som «Nok! Folket har ordet, beslutningen og fremtiden.»
Ved å gjøre dette skapte den tyrkiske presidenten en mulighet til å plassere to tiår av Justice and Development Party (AK-partiet) styre innenfor konteksten av Türkiyes samtidshistorie. Han gjorde seg også i stand til å legge retorisk press på høyreorienterte partier som slo seg sammen med det viktigste opposisjonelle republikanske folkepartiet (CHP), som en del av opposisjonsblokken. Som et resultat, i fremtiden, kan Erdoğan påberope seg et historisk symbol: «CHP vil aldri endre seg. Så hvorfor er du i seng med rikssjefens parti?»
Hvis Kemal Kılıçdaroğlu, CHPs leder, blir opposisjonens felles presidentkandidat, vil Erdoğan ha mange muligheter til å engasjere seg i den avhørslinjen. På samme måte, hvis «tabellen for seks» stemmer mot skautendringen i det tyrkiske parlamentet, vil høyreorienterte velgere være mottakelige for presidentens kritikk av det viktigste opposisjonspartiet.
Dessuten kan den regjerende alliansen lett snakke om «en valgt president under veiledning av seks partiledere» og argumentere for at opposisjonsblokken «tilbyr krise midt i globalt kaos».
Et symbol for valg?
Noen medlemmer av opposisjonen, som anklager AK-partiet for å ha fremmet «enmannsstyre», hevder at den regjerende alliansens beslutning om å bruke 14. mai som symbol spiller i hendene. De bemerker at opposisjonen hadde sagt til enkeltpartiregimet «nok er nok» 14. mai 1950. De husker også at opposisjonsblokken kaller seg Nation Alliance og inkluderer DP.
Jeg tror ikke at symbolet på 14. mai, som gjenoppliver debatten om samtidshistorien, vil tjene interessene til noe høyreparti som er en del av det CHP-dominerte bordet for seks. Tross alt er opposisjonsblokkens tungvekter CHP, i motsetning til et hvilket som helst høyreparti.
Enhver henvisning til 14. mai som «den nasjonale viljens triumf» vil bringe opp CHP og National Chief-æraen. Ettersom Erdoğan sikter mot Kılıçdaroğlu om CHPs mørke historie, vil ikke de gjenværende partiene kunne påvirke velgerne ved å fremstille Erdoğan som den «nasjonale og urfolkssjefen».
Dessuten kan DP være opposisjonsblokkens mest underordnede komponent. Likevel er det ingen sammenligning mellom det og den politiske avstamningen til massepartier som Justice Party (AP), Motherland Party (ANAP) og AK-partiet, som de sporer tilbake til DP på 1950-tallet.
Igjen kan den regjerende alliansen undergrave Kılıçdaroğlus løfte om å «gjøre bot» angående CHPs forsøk på å endre seg i 1946-1950. Det kan også føre til at CHP historisk sett ikke har vært i stand til å komme til makten i fravær av militærkupp.
«Turkiye århundre»
Etter å ha forvandlet republikkens «andre århundre»-tema til en praktisk diskurs med sin visjon om «Turkiye-tallet», har Erdoğan gjenopplivet det berømte kampanjeslagordet: «Nok! Folket har ordet!» Det slagordet vil være nyttig for AK-partiet i motsetning til en gruppe opposisjonspartier som ikke kan gjøre rede for det ideologiske limet som førte dem sammen – bortsett fra deres anti-Erdoğanisme og forpliktelse til det «utvidede» parlamentariske systemet.
La oss minne om at AK-partiet dukket opp som representanten for sivil politikk etter militærkuppet 28. februar 1997. Det posisjonerte seg som en refleksjon av den nasjonale viljen og utfordret innenlandsk og utenlandsk formynderskap i to tiår. Den overvant mange utfordringer, inkludert den såkalte 367-krisen i 2007, henleggelsessaken i 2008, Gezi-opprøret i 2013, det rettslige kuppforsøket 17.-25. desember 2013, og Gülenist Terror Groups (FETÖ) kuppforsøk i 2016, ved å stole på nasjonaltestamentet.
Slik sett går ikke Erdoğan 73 år tilbake ved å påkalle 14. mai som et symbol og bruke kampanjeslagordet «Nok! Nasjonen har ordet!» I stedet skaper han et diskursivt rom hvor han kan kommunisere AK-partiets prestasjoner og forskjellen hans parti har gjort angående de forskjellige vendepunktene i samtidstyrkisk historie. Følgelig kobler den tyrkiske presidenten sin visjon om «Türkiyes århundre» med nåtiden og fremtiden etter 2023.
Det gjenstår å se hvilken side som vil utnytte det diskursive rommet bedre. Uansett vil agendaen for valget i 2023 hovedsakelig bestå av å gjøre oversikt over et århundre med modernisering og den klassiske debatten om demokrater versus forkjemperne for veiledning.
Kilde: Daily Sabah
