I min analyse av en tyrkisk domstols dom over Istanbul-ordfører Ekrem Imamoğlu, hadde jeg lagt merke til at hver politiker skriver sin historie under forskjellige omstendigheter. Et raskt blikk på den pågående debatten om «politisk ingeniørkunst» og «konspirasjonsteorier» er nok til å konkludere med at Imamoğlu vil ha en veldig vanskelig tid å skrive den historien. Det er absolutt interessant at de fleste av disse diskusjonene finner sted blant opposisjonen. Arrangørene av forrige ukes samlinger i Saraçhane, Istanbul, håpet å fremstille Imamoğlu som en fornærmet skikkelse i et forsøk på å gi ham det momentumet som trengs for å få tak i opposisjonsblokkens tilslutning som deres felles presidentkandidat. Med andre ord, de benyttet seg av president Recep Tayyip Erdoğans tidligere erfaringer, inkludert hans forbud fra 1998 fra politikk og påfølgende kamp, for å skrive «Imamoğlu-historien».
Ironisk nok ser det ut til at det republikanske folkepartiet (CHP) stopper den historien fra å bli skrevet. Styreleder Kemal Kılıçdaroğlu sa raskt at «dommen skal ikke ha noen innvirkning på utvelgelsesprosessen» og la til at Imamoğlu ville fortsette å fungere som Istanbuls ordfører. I en uttalelse til pressen mandag husket den viktigste opposisjonslederen at han lærte om Imamoğlus oppfordring (om et møte i Istanbul) på sosiale medier før han ga en klar advarsel til Istanbuls ordfører og lederen for Good Party (IP) Meral Akşener: «Ingen parti. bør blande seg inn i andres indre anliggender.» Åpenbart glemte Kılıçdaroğlu ikke å understreke at han absolutt ville stille som president «hvis de seks lederne kommer sammen og blir enige» om at han skal stille til neste års valg.
CHP-talspersonen, Faik Öztrak, reagerte mye tydeligere på den siste utviklingen ved å påstå at rettsdommen var «et politisk ingeniørforsøk» rettet mot hovedopposisjonspartiet.
Den store gleden, som Akşener og Imamoğlu ga uttrykk for, står i sterk kontrast til uttalelsene til Kılıçdaroğlu og Öztrak.
Det burde være unødvendig å si at CHP-ledelsen ikke reagerte så hardt bare fordi Akşener klarte å stjele søkelyset fra Kılıçdaroğlu – noe som kan være rimelig, siden hovedopposisjonspartiet og Good Party konkurrerer om sekularistiske velgere. Det virkelige problemet er at CHP ser ut til å tenke på rettsdommen som å ødelegge en fullført avtale.
En annen viktig sak er selvfølgelig at Akşener prøver å diktere Imamoğlus kandidatur til det viktigste opposisjonspartiet og «tabellen for seks» – forutsatt at det er en annen fullført avtale. CHPs reaksjoner indikerer med andre ord at de ikke så på Imamoğlu som en levedyktig kandidat (selv før rettsavgjørelsen) og deres posisjon har ikke endret seg. Det er absolutt merkelig at opposisjonen brøt Istanbul-ordførerens «momentum» så raskt at knapt noen lenger snakker om selve dommen.
Imamoğlus momentum
På dette tidspunktet må følgende spørsmål besvares: Hvem brøt egentlig Imamoğlus momentum? Var det Meral Akşener, som omfavnet ham overdrevent som «alliansens kandidat» og påla ham CHP? Var det Imamoğlu, som overskygget Kılıçdaroğlu ved å flytte for nær Akşener og innta en posisjon over politiske partier? Var det CHP eller Kılıçdaroğlu for å nekte å nominere Imamoğlu? Eller er de alle ansvarlige for å ha klart denne prosessen svært dårlig?
Per i dag ser det ut til at Meral Akşeners siste forsøk på å påtvinge opposisjonsblokken en kandidat har gitt tilbakeslag. Samtidig er «tabellen for seks» tvunget til å velge en felles presidentkandidat raskere enn planlagt. Til tross for alt dette, insisterer CHP på å søke en godkjenning for Kılıçdaroğlu.
Det sier seg selv at opposisjonen vil bruke rettsavgjørelsen som «politisk kapital». Siden «Saraçhane-momentumet» brøt ganske raskt, forblir imidlertid et kritisk spørsmål ubesvart: Hvem sin historie vil opposisjonen inkludere ideen om «klage»? Vil det være Imamoğlu, Kılıçdaroğlu eller en annen kandidat?
Kılıçdaroğlu og Imamoğlu tilsvarer to motsatte typer kandidater. Etter å ha dannet opposisjonsblokken, prioriterer førstnevnte «systemet fremfor kandidaten» for å posisjonere seg som en «koordinator-president» – alle opposisjonsledere, bortsett fra Akşener, er mottakelige for det budskapet. Istanbuls ordfører regnes på sin side som en potensiell presidentkandidat som er så ambisiøs at han gnir CHP og opposisjonsblokken feil vei.
Det virker usannsynlig at Imamoğlu vil være i stand til å skrive historien sin i opposisjonsleiren der det er så mange ambisiøse politiske aktører.
Kilde: Daily Sabah
