Verdenssystemet har vært i transformasjon siden Sovjetunionens sammenbrudd og slutten av den kalde krigen. I kjølvannet av det bipolare verdenssystemet erklærte USA, den kalde krigens seierherre, at de forble den eneste supermakten og verdenshegemonen. Kort tid etter Sovjetunionens sammenbrudd ble det imidlertid åpenbart at det var ganske vanskelig å opprettholde «det gamle systemet» på grunn av fremveksten av noen andre makter og fremveksten av nye utfordringer.
Etter at den ideologiske trusselen, nemlig kommunismen, forsvant, understreket noen forskere betydningen av kulturelle enheter og de sannsynlige sammenstøtene mellom sivilisasjoner; mange andre betraktet internasjonal terrorisme som den mest overhengende trusselen rettet mot det USA-ledede internasjonale systemet og den europeiske sivilisasjonen.
Spesielt etter terrorangrepene 11. september mot de økonomiske og politiske symbolene på det amerikanske hegemoniet i 2001, mobiliserte vestlige land verdens opinion mot internasjonal terrorisme, angivelig fra muslimske samfunn. Det ble snart klart at verken muslimske stater eller muslimske ikke-statlige politiske aktører var reelle trusler. De arabiske opprørene og revolusjonen i det andre tiåret av det 21. århundre fokuserte en stund verdens opinion på den muslimske geografien. Senere ble det innsett at ingen av de muslimske politiske aktørene har makt og kapasitet til å påvirke verdenssystemet.
Med fremveksten av kinesisk politisk og økonomisk makt og med den russiske føderasjonens tilbakevending til den globale maktbalansen etter dens militære intervensjon i Georgia og Ukraina i henholdsvis 2008 og 2014, har de vestlige verdensmaktene begynt å bekymre seg for den tradisjonelle militære trusselen som kommer ut. fra nasjonalstater. Vesten har forsøkt å finne en exit-strategi og å utvikle motstrategier for å forhindre fremveksten av alternative globale makter. Imidlertid mislyktes vestlige forsøk siden fremveksten av utfordrerne har fortsatt.
De sterke og de svake
Som et resultat har vi befunnet oss i dagens ustabile og kaotiske verdenssystem. Nesten alle globale makter har fulgt revisjonistiske utenrikspolitiske strategier. Ingen global makt, inkludert stater som etablerte systemet i kjølvannet av andre verdenskrig, er fornøyd med dagens verdenssystem. Alle stater ønsker å endre verdenssystemet for å møte deres motstridende forventninger. Ingen global makt respekterer internasjonal lov, orden, prinsipper, normer og institusjoner. FN-systemet og EU har mistet sin effektivitet siden de ikke kan løse de internasjonale problemene som angår deres medlemsland.
I dag lever vi i en verden som ligner på antikkens greske tider, hvor det politiske spillet før ble spilt med realpolitikkens hovedprinsipp: Mens de sterke gjør det de kan og de svake lider det de må. Dette prinsippet ligger i hjertet av dagens ensidige politikk for globale makter, som ikke gir noen moralsk eller juridisk begrunnelse for sine invasjoner og intervensjoner.
Som en refleksjon av klassisk realisme handler globale makter utelukkende basert på sine egoistiske og pragmatiske bekymringer, som setter alle andre stater i en farlig posisjon. Små eller mellommakter er mye mer sårbare mot enhver mulig ensidig bevegelse av sterkere stater. Allianser har mistet sin mening; mindre og svakere makter har begynt å oppfatte trusler fra enhver stat. Med andre ord, små og svake stater må treffe tiltak mot alle stater, både fiender og venner.
Luksus av små krefter
I likhet med den imperialistiske perioden i andre halvdel av 1800-tallet, har globale makter begynt å konkurrere med hverandre for å få en større del av kaken. Mens en global makt ensidig griper inn i en svak stats indre anliggender, invaderer en annen global makt en annen liten stat. Denne globale rivaliseringen vil helt sikkert ende opp med en systemisk krig, med mindre de stopper rivaliseringen.
Små og svake makter har noen instrumenter og mekanismer å bruke mot disse skadelige systemiske utviklingene. For det første lar det nåværende globale systemet dem spille en global makt mot den andre. Små makter har den luksus å følge fleksibel utenrikspolitikk.
For det andre prøver små makter å øke sin avskrekkende makt ved å alliere seg med lignende makter. Dette vil føre til at små og svake makter søker etter nye partnere som de kan etablere regionale eller subregionale allianser med. Foruten grensene satt av andre globale makter, vil dannelsen av regionale allianser øke kostnadene ved enhver militær intervensjon i andre lands anliggender.
Kilde: Daily Sabah
