I forkant av valget i mai 2023 i Türkiye lanserte vestlige medier en kampanje for å «forene opposisjonen for å kvitte seg med president Recep Tayyip Erdoğan». De siste månedene har anti-tyrkiske og anti-Erdoğan-artikler dukket opp stadig oftere i amerikanske og europeiske publikasjoner.
Senest publiserte The Economist et spesialnummer om Türkiye for å hevde at landet var «på randen av diktatur» og oppfordrer vestlige ledere, med utgangspunkt i USAs president Joe Biden, til å «advare» Erdoğan om demokrati. Interessant nok hadde det samme magasinet hevdet at Türkiye «glidde inn i diktatur» i april 2017 – dager før den konstitusjonelle folkeavstemningen da det tyrkiske folket vedtok presidentens styresystem.
De fleste er lei av å lese nedlatende, diskriminerende og fordomsfulle kommentarer i vestlige medier som nekter å forstå virkeligheten til «den nye Türkiye».
Knapt noen er overrasket over at slike artikler publiseres oftere rundt tyrkiske valg for å gjenspeile de snevre interessene til visse utenlandske regjeringer eller retorikken til anti-tyrkiske lobbyister. Noen medier og tenketanker i Washington, Brussel og Berlin nøler ikke med å publisere propaganda, maskert som analyse, angående måter å sikre Erdoğans tap – på en måte som tjener etterretnings- og persepsjonsoperasjoner.
Et essay av John Bolton, en tidligere amerikansk nasjonal sikkerhetsrådgiver som dukket opp i The Wall Street Journal var det mest enkle. Der hevdet Bolton at NATO ville sparke Türkiye ut i tilfelle en ny seier for president Erdoğan og oppfordret leserne til å støtte opposisjonen.
I mellomtiden er flere «akademiske» artikler, som diskuterer «konkurransedyktig autoritarisme» på fremmedspråk, så elendige at de får orientalistene til å se bra ut.
I løpet av de påfølgende månedene vil det ikke mangle på propaganda i vestlige medier som krever president Erdoğans fjerning fra makten for å stoppe Türkiye fra å bli mektigere.
Denne kampanjen fra vestlige medier, som motsetter seg selv Türkiyes antiterrorkampanje, vil gi næring til det tyrkiske folks bekymringer over landets overlevelse og anti-vestlige følelser. Faktisk er alle tyrkiske velgere misfornøyde med den vestlige støtten fra PKK og Gülenist Terror Group (FETÖ) terrororganisasjoner og Hellas sine maksimalistiske krav. Deres fiendtlighet mot Türkiyes initiativ og prestasjoner innen forsvar og energi er heller ikke tapt for noen.
På det bakteppet ville Vesten bare styrke Folkealliansens argumenter ved å nærme seg valget i mai 2023 som The Economist eller Bolton.
Portrett av Türkiye ‘på randen’
Fremstillingen av at Türkiye er «på randen» gjenspeiler vurderingen til den regjerende alliansen og opposisjonen.
De er imidlertid uenige om hva som er i ferd med å skje i Türkiye. Den regjerende alliansen snakker om sitt ideal om et mektigere land, og advarer om at en opposisjonsseier vil føre til kaos og en nedadgående vending.
Derimot ser opposisjonen ut til å være enig i de vestlige medias anklager om «diktatur» i en slik grad at de beskriver det kommende valget som «det endelige valget». Ironisk nok gjør de vestlige medienes anti-Erdoğan-kampanje opposisjonspartiene sårbare for anklagen om at de tenker i samme baner som de utenlandske maktene.
Videre kommer de folkelige bekymringene over Türkiyes «overlevelse» (forankret i Vestens anti-tyrkiske politikk) og kaoset og usikkerheten i det internasjonale systemet sammen på en måte som tjener den regjerende alliansens interesser.
Vestlig støtte for opposisjon
Det er derfor det er kritisk viktig om vestlige ledere åpent vil stille seg på opposisjonen i Türkiye. Igjen, hvordan Washington vil svare på den tyrkiske forespørselen om å kjøpe F-16 jagerfly (ettersom de selger F-35 jagerfly til Hellas) vil være svært viktig. Det ville være en alvorlig feil å knytte salget av F-16 til Sverige og Finlands opptak i NATO eller å gjøre ethvert forsøk på å legge press på Ankara angående dette spørsmålet.
Med tanke på at Türkiyes «positive agenda» med USA har blitt redusert til å øke det bilaterale handelsvolumet og F-16-avtalen og landets EU-medlemskap har vært frosset i lang tid, vil forholdet mellom Türkiye og Vesten være testet i løpet av de neste månedene.
Hva Washington og Brussel ikke vil gjøre i den perioden vil ikke være mindre viktig enn hva de vil gjøre. Faktisk ville de tyrkiske velgerne vært mest urolige av utenlandsk innblanding i landets valg. Slik sett vil enhver offentlig inngripen fra Vesten, som «advarsler» eller «press», slå spektakulært tilbake.
Likevel er det ingen grunn til å forvente at tilstrømningen av utenlandsk finansiering, manipulasjoner på sosiale medier eller aktivitetene til antatte ikke-statlige organisasjoner (NGOer) rettet mot indirekte å påvirke det tyrkiske valget vil avta.
Kilde: Daily Sabah
