Tyrkisk valg: I hvilken posisjon deltar partiene i løpet?

Stortingsvalget i Türkiye har nå krysset landets grenser. Aviser, magasiner og strategiske institusjoner i alle store vestlige land, inkludert USA, det kontinentale Europa og Storbritannia, har begynt å gruble over det tyrkiske valget.

På grunn av konfrontasjonen mellom Russland og USA begynte Russland å bry seg om det tyrkiske valget som aldri før, og satte NATOs medlemsland til side. Dessuten publiserte en kinesisk strategiinstitusjon en rapport om Türkiye forrige uke. Rapporten nevner at Türkiye har nådd dannelsen av utviklede land, ettersom regjeringen gjennomførte investeringer de siste to tiårene.

Selvfølgelig begynte valget i Türkiye å tiltrekke seg interesse fra utlendinger, først og fremst på grunn av regjeringens utenrikspolitiske holdning.

Den nøytrale og balanserte politikken til den tyrkiske regjeringen, spesielt lederen av regjeringen, president Recep Tayyip Erdoğan, i Russland-Ukraina-krigen, hans lederskap i Aserbajdsjan-Armenia-krigen, og hans utløsning av dannelsen og modningsprosessen til den turkiske Statsorganisasjonen (STO) er også en del av den nye strategien med Türkiye og de tyrkiske statene i Asia.

Med normaliseringsprosessen har Türkiye reorganisert sine forbindelser med Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Egypt og til og med Syria. Dessuten har forholdet mellom Israel og Türkiye, som var surt i omtrent et tiår, nådd det nivået at ambassadørene ble omplassert gjensidig.

De militære prestasjonene til landet var ikke begrenset til Syria. Türkiye har også klart å snu konfliktene til innflytelse i Karabakh og Libya under Erdoğans ledelse. Derfor er regjeringens robuste holdning velkjent. De passive og spredte bildene av opposisjonsblokken gir tillit til de globale motstanderne av Türkiye om at opposisjonen vil trekke landet inn i et interregnum. Derfor har venner og fiender i omverdenen sine lag å støtte ved neste valg i Türkiye. I demokratier bringer folkets stemme partiene til makten og tar dem ut av den, uansett hva de globale aktørene ønsker.

Opposisjonsblokken

Da opposisjonsblokken kom sammen for rundt ett år siden, konkluderte de på første dag med at de ville vinne valget og beseire det regjerende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AK-partiet). Opposisjonen fikk håp på grunn av det depressive forløpet i økonomien forårsaket av pandemien, forstyrrelsen av forsyningskjedene og usikkerheten forårsaket av krigen mellom Ukraina og Russland. Mens opposisjonen fortsatte å kjempe i seg selv, innså regjeringen problemene den sto overfor svært godt, beskrev og løste dem én etter én.

For seks måneder siden indikerte alle piler at opposisjonen virket i front, men i dag har regjeringen steg for steg kommet til en bedre posisjon enn opposisjonen.

Stemmene til AK-partiet, som representerer Folkealliansen, er målt til å være rundt 40%, mens dets alliansepartner, Nationalist Movement Party (MHP), for tiden er på 8,5%-9%. Når vi vurderer Great Unity Party (BBP) som en del av Folkealliansen, vil alliansens totale stemmer runde opp til seier.

På den annen side kunne ikke opposisjonsblokken navngi sin presidentkandidat fire måneder før målstreken. De møttes rundt et bord i et år og kjempet hver dag.

Opposisjonspartiene kunne ikke utvikle en politikk de siste 4 1/2 årene og kunne heller ikke fremme en politisk visjon. De trodde de også ville komme og overta regjeringen fordi AK-partiet ville miste makten på grunn av økonomi og andre årsaker.

Stemmeratene til opposisjonspartiene begynte å svekkes én etter én i mellomtiden. Det republikanske folkepartiets (CHP) stemmer har falt til 22 %. The Good Party (IP) støttes av kun 11 %. Folkets demokratiske parti (HDP), det uoffisielle syvende medlemmet av «tabellen over seks», steg til rundt 12%-12,50%. Selv om vi regner dem som det og legger dem alle sammen, er ikke de totale stemmene til opposisjonspartiene nok til å danne regjering.

«Verdens viktigste valg i 2023 vil være i Tyrkia,» heter det i overskriften på en analyse den andre uken i The Washington Post. Store aviser har lignende dekning i dag i Vesten. Selvfølgelig, hvis vi ser på den geopolitiske holdningen til Türkiye og dens innflytelse fra Kaukasus til Europa, er valget av tyrkiske folk faktisk veldig kritisk for kloden.

Skjebnens ironi

Ved skjebnens ironi ligger stemmefordelingen i dag svært nær velgernes valg ved forrige stortingsvalg.

Og Erdoğan, som adresserer velgernes individuelle krav, klarer å handle mer dynamisk og ser ut til å være i en mer fordelaktig posisjon. Opposisjonspartiene står også overfor utfordringene med å nominere en kandidat i løpet av de resterende fire månedene, utforme en politikk og formidle denne politikken til offentligheten.

Et av de største problemene til opposisjonspartiene er at HDP ennå ikke har definert sin posisjon ved bordet. «Bordet for seks» forventer at HDP kommer stille uten å stille krav og stemme, uten å blande seg særlig inn i noe. Men HDP, som det nest største opposisjonspartiet, ønsker også å bli direkte adressert i dette valget, ønsker å bli verdsatt og uttrykker sine krav åpent.

Opposisjonsvelgere i Türkiye frykter å tape igjen. På den annen side antar noen konspiratorer at globale makter vil støtte hovedopposisjonspartiet og opposisjonsblokken, nemlig tabellen for seks.

Men gjestene ved bordet, derav Türkiyes opposisjonspartier, er i en så uorganisert posisjon, full av interne motsetninger, uten politikk og visjoner at globale makter ikke vil klare å rydde opp i dette rotet.

Jeg tror AK-partiet og Nationalist Movement Party (MHP), med en visjon som «Turkiye-tallet» foran seg, vil fullføre dette løpet med suksess, etter å ha fullført infrastrukturen og alle viktige investeringer til Türkiye, og prioritert en produksjon og investeringsøkonomi som man nå kan betrakte som en gründerøkonomi.