Sekspartialliansen, kjent som «bordet for seks», avduket sitt valgprogram og teksten til sin «avtale om felles politikk» på mandag. Det omfattende dokumentet består av populistiske løfter og konkrete forslag, som antyder at forfatterne arbeidet med det i lang tid. Likevel kunne de ikke forhindre at teksten ble en «samling».
Nærmere bestemt har dokumentet, som seks opposisjonspartier med forskjellige ideologier og velgere kan bli enige om ved å samle hver bevegelses prioriteringer, ingen identitet bortsett fra et forventet tilbakeslag mot presidentens styresystem. For eksempel bruker den begrepet «verdier» om tre forskjellige kilder: Samfunnsverdier, universelle verdier og verdiene til vår sivilisasjon. Udefinerte og usammenhengende uttrykk uten innhold!
Dokumentets ånd innkapsler opposisjonens forpliktelse til å snu Türkiyes skritt under presidentens regjeringssystem. Den intensjonen passer deres ønske om å vedta et «utvidet» parlamentarisk system. Siden implementering av disse standardpolitikkene vil kreve et kvalifisert flertall i parlamentet, utgjør imidlertid noen av opposisjonens løfter bare uttrykk for deres intensjon om å gjenopprette parlamentarismen.
Opposisjonen lover å gjøre ytterligere fremskritt innen forsvar, transport, energi, helsevesen, industri, IT og teknologi (områder hvor den regjerende regjeringen har vært spesielt vellykket). Samtidig identifiserer opposisjonsblokken å redusere inflasjonen til ensifret som et mål uten å forklare nøyaktig hvordan.
På samme måte diskuterer dokumentet det fremvoksende behovet for boliger i storbyområder angående «slutte sykdommen med vertikal betong» og «horisontal urbanisering.» Dessuten ligner opposisjonens løfter om å redusere kostnader, fremme meritokrati og allokering av offentlige midler Nation Alliances kampanjeløfter i forkant av kommunevalget – som de umiddelbart glemte.
Til slutt, i tillegg til å gjenspeile prioriteringene til de seks opposisjonspartiene, rommer dokumentet delvis Peoples’ Democratic Party (HDP), som ikke er medlem. Konkret lover opposisjonsblokken å avslutte praksisen med å utnevne uavhengige tillitsmenn til kommunene og gjøre det vanskeligere for domstolene å forby politiske partier uten å nevne HDPs radikale krav som å anerkjenne kurdisk som morsmål og autonomi.
Utenrikspolitikk, sikkerhet: Minst ambisiøse deler
Utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet så ut til å være de minst ambisiøse delene av opposisjonsblokkens dokument. Ved å anklage den regjerende regjeringen i Justice and Development Party (AK-partiet) for å ha behandlet utenrikspolitikk «ideologisk i motsetning til rasjonelt», signaliserer det underskrivernes intensjon om å være mer passive i møte med kriser ved å love å ikke «velge side». Man kan ikke finne annet enn generelle uttalelser i mange andre områder, inkludert øya Kypros, Egeerhavet, Øst-Middelhavet, Aserbajdsjan og Türkiyes forhold til internasjonale organisasjoner. Dessuten er det allerede på dagens regjerings agenda å bli medlem av EU, utvikle en visjon for Asia og være vertskap for toppmøter mellom Türkiye og Afrika.
Opposisjonsblokkens løfte om å «skape et institusjonalisert rammeverk i forholdet til USA basert på likhet», har også vært grunnårsaken til spenningene mellom de to landene under AK-partiet. Følgende setning beskriver også den nåværende tilstanden: «Vi vil fortsette og styrke våre relasjoner med Den russiske føderasjonen med en følelse av likhet og gjennom en balansert og konstruktiv dialog på institusjonelt nivå.»
La meg legge til at «bord for seks» også lovet å lansere Diplomatiakademiet i Utenriksdepartementet – som allerede eksisterer. Sist, men ikke minst, brukte opposisjonspartiene et generisk begrep, terrorisme, i stedet for å navngi terrororganisasjonen PKK.
«Enigheten om felles politikk» reflekterer opposisjonens forsøk på å overbevise velgerne om at en koalisjonsregjering ikke er en forferdelig idé. Jeg forstår at de prøver å distrahere velgerne ved å produsere en mengde dokumenter. La oss huske at opposisjonens presidentkandidat også vil gi ut et dokument for valget.
«Bordet for seks» kan imidlertid ikke slutte å være en koalisjon av ubeslektede partier, uansett hvor mange ganger de møtes eller hvor mange dokumenter de avslører. Slike dokumenter fungerer som referansepunkter. Koalisjonsregjeringer på 1970- og 1990-tallet hadde også produsert lignende tekster – før uenigheter dukket opp på implementeringsstadiet. Selv den tyrkiske seieren på Kypros, en sjelden prestasjon, endte opp med å ta ned en koalisjonsregjering!
Å frigi politiske retningslinjer for koalisjonsregjeringen betyr ikke at opposisjonen kan sette sine ideer ut i livet hvis den skulle vinne. Tross alt kan ikke dokumenter forhindre maktkamp.
Kilde: Daily Sabah
