Tre aspekter ved iransk utenrikspolitikk

Siden revolusjonen i 1979 har den iranske staten endret sin utenrikspolitiske orientering ved behov. For det første fulgte Iran en «pan-islamistisk (pan-ummah)» utenrikspolitisk orientering de første to tiårene. En av hovedpilarene i Teherans utenrikspolitikk overfor den muslimske verden var å eksportere revolusjonens verdier til andre muslimske land.

Derfor forsøkte den å «vekke» muslimske mennesker mot deres konservative regimer. Denne politiske diskursen hjalp Iran med konsolideringen og legitimeringen av regimet. Siden Iran brukte den pan-islamistiske politiske diskursen i en antiimperialistisk kontekst, var den ganske populær blant folket i Midtøsten.

Annonse

For det andre, etter sept. 11 hendelser førte til at Iran fulgte en «pan-shiistisk» utenrikspolitisk orientering. Følgelig prøvde Iran, som likte å være monopolet over sjiamuslimske folk over hele verden, å skape en «shiitisk halvmåne» (inkludert Libanon, Syria, Irak og Jemen) i regionen ved å gi økonomiske, politiske og militære til sjiamuslimske minoriteter i forskjellige arabiske land.

Først av alt, etter invasjonen av Irak, ga Iran et betydelig bidrag til gjenoppbyggingen av de irakiske statsinstitusjonene, noe som gjenspeiler dets sekteriske perspektiv, og begynte å kontrollere den irakiske sentralregjeringen. Irak ble konvertert til en sjiastat, i stor grad kontrollert av Iran. Deretter mobiliserte Iran sine økonomiske og militære ressurser for å hjelpe Bashar Assad-regimet i Syria, noe som brakte staten til randen av kollaps.

Irans ekspansjonisme

Den iranske støtten til Assad-regimet har i stor grad fremmedgjort Teheran-regimet fra de regionale folkene, inkludert de sjia-arabiske samfunnene. Videre trakk iransk støtte til houthiene i Jemen også kritikk fra den muslimske verden. Den iranske intervensjonen og den saudiske reaksjonen på denne intervensjonen delte de facto staten politisk i to deler.

Totalt sett ble ikke Irans regionale intervensjoner og ekspansjonisme ønsket velkommen av regionale stater og folk. Irans annenisering av sunnimuslimer og politiske aktører i Midtøsten reduserte dens popularitet dramatisk blant de sunnimuslimske folkene i regionen.

For det tredje, etter å ha mistet mye av sin innflytelse i regionen, ser det ut til at Iran nylig har bestemt seg for å endre sin utenrikspolitiske orientering for tredje gang, fra sekterisme til «persisk nasjonalisme». Teherans siste politiske grep reflekterer begynnelsen på en ny politisk diskurs. Det har begynt å åpenlyst annetgjøre sjiamuslimske folk og politiske aktører, noe som er uforenlig med det iranske regionale perspektivet. Iran verdsetter med andre ord de regionale sjiapolitiske aktørene i den grad de tjener Teherans nasjonale interesser. Etter hvert utviklet ikke-persiske sjiagrupper forskjellige politiske diskurser for å tjene deres respektive nasjonale interesser. For eksempel har den mektige irakiske sjia-geistlige Muqtada al-Sadr sluttet seg til en politisk koalisjon som ber både USA og Iran om ikke å være involvert i landets innenriks anliggender. Al-Sadr, som har utviklet en inkluderende nasjonal politisk diskurs, har kritisert den sekteriske karakteren til irakisk politikk og kritisert Iran for dens utbredelse av sekterisk politikk.

Otherization

Ved å annenisere sjiamuslimer og politiske aktører av politiske årsaker, har Iran begynt å annengjøre ikke bare sjiamuslimer utenfor Iran, men også sjiamuslimene som tilhører forskjellige etniske identiteter i Iran. Derfor ser det ut til at det å følge en politisk diskurs basert på politisk nasjonalisme vil være kontraproduktivt for Iran siden dette politiske perspektivet ikke bare vil gjøre folket i regionen annerledes, men også det iranske folket. Med tanke på omfanget og kravene til den siste bølgen av politiske protester, vil Iran i økende grad møte utfordringer i nær fremtid.

Den må bruke mye av energien sin på å løse hjemlige problemer. Til slutt vil de vedvarende innenlandske problemene tvinge regimet til å kutte noe av bistanden til sine regionale fullmektiger, noe som vil skade dets regionale innflytelse.

Alt i alt, etter 40 år med revolusjonen, måtte Iran omstrukturere sin utenrikspolitiske orientering tre ganger. Først startet det med den mest inkluderende politiske diskursen, nemlig panislamisme; deretter begrenset den det til mer og mer eksklusive politiske diskurser, nemlig pan-shiisme og persisk nasjonalisme. Derfor har Iran lukket gapet mellom sin politiske diskurs og utenrikspolitisk oppførsel og dermed rasjonalisert sin politikk på den ene siden. På den annen side vil det ta tid før Iran tilpasser seg denne nye politiske diskursen og får den akseptert av hele befolkningen.

Foreløpig ser det ut til at det er mer rasjonelt for Iran å legge vekt på religiøse, politiske, geografiske og økonomiske partnerskap fremfor forskjeller med de regionale statene og folkene. Med andre ord, å følge et nullsumsforhold med sunnimuslimske og ikke-persiske sjiafolk vil være kontraproduktivt for Iran. I stedet for å fokusere på kulturelle og etniske identiteter, bør Iran så vel som andre regionale stater legge vekt på økonomiske og politiske nødvendigheter, noe som tvinger alle regionale aktører til å samarbeide og bidra til regional stabilitet. Ellers vil den fortsatt klage på den potensielle regionale isolasjonen.