Ali Babacan, som leder Democracy and Progress Party (DEVA), har kommet med overraskende forskjellige uttalelser fra andre opposisjonsledere, som dannet opposisjonsblokken kjent som «tabellen for seks».
Opprinnelig anbefalte han legalisering av religiøse samfunn, endring av definisjonen av tyrkisk statsborgerskap og anerkjennelse av kurdisk som morsmål. I det siste har han snakket mer og oftere om å stille som presidentkandidat som opposisjonsblokkens felleskandidat. Til slutt stilte Babacan spørsmålstegn ved prestasjonene til Türkiyes forsvarsindustri.
Han klaget over «manglen på konkurranse» mot Baykars væpnede droner, som, ifølge globale medier, har endret krigens forløp. Han truet også med å «røre» Baykar, og hevdet at selskapets forsvarsprosjekter var «blant de viktigste propagandaen (materialene) som regjeringen har til rådighet.»
Det republikanske folkepartiet (CHP) og Good Party (IP) tok avstand fra den kritikken. Imidlertid ser det ut til at Babacan prøver å målrette mot regjeringens kilder til gode nyheter: nasjonalt forsvar, energi og teknologi. Han har med andre ord som mål å frata president Recep Tayyip Erdoğan hans evne til å sette nasjonens agenda med gode nyheter.
For å være tydelig, hadde CHP-politikere uten hell forsøkt å gjøre det samme. Å ta sikte på suksesshistorier som tjener Türkiyes interesser, skader imidlertid til syvende og sist opposisjonen selv.
Babacans siste uttalelser tilførte et nytt problem til tilstanden av kaos utløst av en annen opposisjonsleders bemerkninger om partiledere som utøver «like mye makt som presidenten».
At en politiker, som vektlegger felles politikk mer enn noen annen opposisjonsleder, utmerker seg så åpenbart fremhever enda et problem med opposisjonsblokken: det er uklart hvor partnerskapet deres begynner og uenighetene slutter.
Er det ikke meningen at felles politikk skal støttes av presidentkandidaten og de seks opposisjonspartiene? Og hva med hvert partis egne politiske preferanser? For hvem er for eksempel DEVAs siste kommentarer om revolusjonære lover og det kurdiske språket bindende?
AK-partiet vil dra nytte av opposisjonens forsinkelse
På dette tidspunktet kan det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AK-partiet) dra nytte av opposisjonens altfor langvarige prosess med å vedta felles politikk og godkjenne en felles presidentkandidat. I tillegg til å fremheve administrasjonens tiltak for å takle levekostnadene, tar president Erdoğan inn i striden om maktdeling blant opposisjonsledere for å kritisere dem. Derfor er ikke Folkealliansen misfornøyd med opposisjonsblokkens beslutning om å utsette valget av en felles presidentkandidat til valgtidslinjen blir klar.
For ordens skyld er de absolutt ikke nervøse.
Tvert imot, regjeringspartiet har tatt seg tid til å styrke hånden til alle velger sine kandidater og kampanjen faktisk starter. Samtidig har de mange grepene som regjeringen har tatt for å hjelpe lavinntektsborgere, skapt en positiv atmosfære som tjener regjeringspartiets interesser. Videre oppmuntrer den typen oppfattede kaos usikre velgere til å støtte president Erdoğan.
Primært er det ideen om at usikkerheten og kaoset i det internasjonale systemet krever en sterk leder som Erdoğan. Flere og flere mennesker ser ut til å være enige om at den tyrkiske presidenten med suksess utnyttet pågående kriser for å transformere Türkiye til en aktiv aktør i internasjonalt diplomati midt i krigen mellom Russland og Ukraina. Slik sett har ikke Babacan målrettet disse prestasjonene tilfeldig.
For det andre er det oppfatningen at den administrative modellen til opposisjonsblokken, som lover å sette flere personer til å styre, sender en negativ melding til folket. Slik sett gir «bordet for seks» næring til oppfatningen om at det ikke kan styre landet – uavhengig av navnet på presidentkandidaten.
Felles kandidatsak
Jeg tror at avduking av felles politikk – som felles godkjenning av det «utvidede» parlamentariske systemet – ikke vil forbedre opposisjonsblokkens sjanser i det kommende valget. Det spiller egentlig ingen rolle hvordan de har tenkt å håndtere overgangsprosessen heller.
Presidentkandidatens profil og deres evne til å vekke håp blant velgerne er hovedpoengene. Opposisjonskretsene håper at valget av en felles presidentkandidat vil skape spenning og synergi.
Likevel vil det være vanskeligere enn antatt for «bord for seks» å oppheve dagens oppfatning av kaos. Muligheten for at den felles presidentkandidaten egentlig ikke vil spennende noen, hovedsakelig på grunn av den overdrevne tiden brukt på å velge navnet, kan vise seg å bli opposisjonens største problem til slutt. Det vil i sin tur hjelpe Erdoğan ytterligere å øke støtten til å ta en seier i første runde.
Dessuten er det viktig å merke seg at beskyldningene, som blir offentlige i løpet av kappløpet blant presidentkandidatene, ikke bare vil forsvinne i løse luften når opposisjonen velger en felles kandidat. Som sådan vil Folkealliansen ha mange muligheter til å stille spørsmål ved om opposisjonspartiene faktisk er enige om deres antatt felles politikk og kandidat.
De ulike partiene vil heller ikke slutte å konkurrere mot hverandre om å kreve stortingsplasser – selv om de jobber hardt med felles kandidatlister. Babacans kontroversielle uttalelser, som skilte seg fra resten av opposisjonslederne, dukker umiddelbart opp.
Kilde: Daily Sabah
