Parlamentarisk presidentsystem: Tyrkisk opposisjons vrangforestillinger

Folk har vist stor interesse for maktdelingsdebatten som dreier seg om den tyrkiske opposisjonsblokkens potensielle seier. Regjeringen understreker at «bord for seks» byr på usikkerhet og kaos, mens opposisjonelle har forsøkt å ta opp tvetydigheten i uttalelsene sine. Ironisk nok ser det ut til at nivået av tvetydighet øker etter hvert som debatten fortsetter – hovedsakelig fordi opposisjonsblokken er i en utfordrende og motstridende jakt.

Democracy and Progress Party (DEVA) styreleder Ali Babacan sa nylig at «tabellen for seks» hadde som mål å svare på følgende spørsmål: «Hvordan vil vi bringe til live ånden av parlamentarisme under gjeldende grunnlov?» For å komme dit har opposisjonsledere utviklet forskjellige sammenvevde formler. De jobber med andre ord med noe som ser ut som presidentsystemet, men som består av parlamentarisme.

At den foreslåtte strukturen vil medføre alvorlige konstitusjonelle problemer er en viktig faktor. Et annet spørsmål, som til og med pro-opposisjonelle personer forblir på gjerdet, er om den modellen ville være pragmatisk. Tross alt er den foreslåtte modellen ikke forenlig med presidentialisme eller det parlamentariske systemet. Hvordan den utøvende makten ville fungere i det scenariet er ekstremt problematisk – enn si forholdet til rettsvesenet og lovgiveren.

Noen spørsmål avslører hvor problematisk den formelen er: Hvem skal den populære og direkte valgte presidenten stå til ansvar for? Skal de svare til folket eller partilederne som de vil utnevne som visepresidenter? Og hvem skal dele presidentens makt? Stortinget? Eller alle de ovennevnte?

Det ser ut til at presidenten ville svare til folket, men også overfor deres visepresidenter – men ikke overfor parlamentet. Og hva kaller vi det politiske systemet der partiledere har myndighet til å representere Stortinget?

Det er flere spørsmål å stille, men la meg benytte anledningen til å berøre selve motsetningen i hjertet av opposisjonsblokkens modell «med en parlamentarisk sjel». Disse personene som kritiserte president Recep Tayyip Erdoğan for samtidig å ha fungert som styreleder for Justice and Development Party (AK Party), snakker for tiden om seks opposisjonsledere som fungerer som president eller visepresident mens de styrer sine respektive partier.

Nylige uttalelser fra Ali Babacan og Future Party (GP)-formann Ahmet Davutoğlu, som jeg anser som «ingeniørene» i opposisjonsblokken, tvang hovedopposisjonslederen for Republikanernes Folkeparti (CHP) Kemal Kılıçdaroğlu til å erklære at «hver av partilederne rundt «bordet» er like, og de vil alle fungere som visepresidenter.»

En annen sak gjenstår imidlertid på bordet. Meral Akşener fra Good Party (IP) mistet sitt presidentkandidat ved å si at hun ville fungere som statsminister. Med andre ord ville den valgte presidenten gi like mye makt til deres øverste visepresident som en statsminister. Med denne standarden er vi vitne til sammenstøtet mellom to konkurrerende visjoner for maktdeling – ikke bare potensielle kandidater. Det første alternativet er å overlate like fullmakter til hver partileder, som ikke kunne stille som visepresidenter. Alternativet er å overlate mye mer makt til den første visepresidenten som statsminister.

Spørsmålet er om Kılıçdaroğlu effektivt avviste Akşeners opprinnelige forespørsel ved å si at alle relevante partiledere var likeverdige.

Alt på bordet

Faktisk er alt på bordet – den politiske agendaen, konsultasjonsmekanismen og veikartet – knyttet til styring av det økte aktivitetsnivået som vil oppstå når presidentkandidaten er valgt. Selve løpet starter så snart kandidatene er plukket ut. Det er da vi vil se om alle disse festningsverkene tjener noen hensikt.

Opposisjonen har til hensikt å utfordre det sterke og aktive lederskapet som president Erdoğan legemliggjør, med en kandidat som ønsker å fungere som koordinator med støtte fra «bordet for seks». Hvis den kandidaten ikke har noe politisk grunnlag, vil de bli redusert til en sekretær overveldet av dragkampen blant partilederne. Hvis de velges blant partiledere, vil de styrke seg selv og sitt parti på bekostning av andre.

Med andre ord, påstanden om at overgangsprosessen og felles politikk, ikke navnet på kandidaten, betyr noe, betyr absolutt ingenting. Det er åpenbart viktig om Kılıçdaroğlu, Akşener, Ankaras ordfører Mansur Yavaş eller Babacan ender opp med å stille.

Det siste poenget er at koordinator-kandidaten må ha herkulisk styrke og dyktighet. Tross alt vil de måtte skape en konsensus blant likeverdige hver gang en strategisk beslutning må tas. De vil måtte holde egoet til partiledere i sjakk og dessuten finne felles grunnlag mellom konkurrerende politikk og interesser til de seks opposisjonspartiene.