Det kommende president- og stortingsvalget i Türkiye har nesten blitt et globalt tema.
Hver dag dukker det opp en artikkel om Türkiye i verdens ledende magasiner i blant annet Tyskland, Storbritannia eller USA. En publikasjon snakker om hvordan valget i Türkiye vil bli, en annen kommer ut og nevner blodige scenarier, og enda en annen slår fast at stortingsvalget er årets viktigste i verden.
I mange år var den vestlige verden, som hadde etablert et koloniimperium, komfortabel med statene i den islamske verden. Vesten kunne enkelt administrere dem alle, enten direkte eller indirekte på en gang. Imidlertid mistet Storbritannia og Frankrike de fleste av sine kolonier i andre verdenskrig.
USA tok over klokken og har styrt verden i nesten 70 år. Vesten gjennomfører et kupp i et land når det er hensiktsmessig, endrer administrasjonen når det finner det nødvendig eller griper inn i politikken når det mener de har gått galt. Når de vestlige statene vil, kan de beskrive verdens mest grusomme diktator som en demokrat, og omvendt kan de stemple en libertariansk demokratisk og lovlig en som kommer til makten i valg som en diktator. Følgelig var det en globalt dominerende oppfatning inntil helt nylig at Vesten var involvert i all politisk utvikling i verden.
Er Biden tilbake opposisjon?
Da Joe Biden stilte som presidentkandidat, i et intervju med redaktørene av The New York Times, sa han tydelig at president Recep Tayyip Erdoğan måtte betale prisen og at Washington burde oppmuntre tyrkiske opposisjonsledere «for å kunne ta på seg og beseire Erdoğan. Ikke ved et kupp, men ved valgprosessen.» Ved å si det sendte Biden en melding til de armensk-amerikanske velgerne og kunngjorde de «gode nyhetene» for det tyrkiske folket, som om det var en tjeneste å velge demokratiske metoder i stedet for et kupp.
Opposisjonspartiene var sannsynligvis fornøyd med Bidens løfte og var veldig håpefulle. Opposisjonspartiene i Türkiye virket imidlertid uvitende om at USA ikke lenger hadde makt til å operere og endre administrasjoner som før. Dessuten er ikke Türkiye lenger som statene under amerikansk innflytelse for 30 år siden. Türkiye har blitt til en regional makt som avslører sin egen vilje og former sin region, fra Aserbajdsjan til Libya, og som er perfekt i stand til å forsvare seg selv.
USA er sannsynligvis klar over sin posisjon og situasjon i verden. Den hadde ikke råd til regjeringsskiftet i Venezuela, som lå rett under nesen.
Regional makt
For mange år siden skrev jeg en artikkel da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AK-partiet) og Nationalist Movement Party (MHP) gikk sammen om en allianse. Jeg evaluerte alliansen mellom MHP og AK-partiet under tre hovedoverskrifter: motstand mot den sfæriske avlesningen, å avslutte veiledningen i Türkiye permanent og ikke la den komme tilbake, og sammenslåingen av staten og nasjonen.
President Erdoğan har ledet Türkiye i 20 år. Trinn for trinn forbedret han først Türkiyes økonomi, deretter infrastrukturen i byene, og deretter helse- og sikkerhetsinfrastrukturen. I dag er ikke Türkiye lenger et land som bøyer seg for Vesten, lytter til deres ordre og er under deres kommando. Det har blitt en regional makt som har fullført sin utvikling.
USA, et fremmed land som ligger langt unna Türkiye, eller andre vestlige mennesker forstår kanskje ikke kapasiteten Türkiye har bygget opp gjennom årene. Det er normalt. Det som ikke er normalt, den problematiske siden av politikken er at medlemmene av «tabellen for seks» som gikk sammen mot Erdoğan, som bor og driver med politikk i Türkiye, ikke kan fatte Türkiyes kapasitet. Mens vestlendingene holder håpet gjennom opposisjonsblokken vår, har medlemmene av bordet mistet håpet om offentlig tillit. Medlemmene av opposisjonsblokken nøler ikke med å erklære at de håper på bravo fra Vesten i stedet.
Det ser ut til at ingen av sidene har mye æren å gi til den andre.
«Hvordan regjere» kontra «hvordan vinne»
Siden «bordet for seks» ble dekket, har det vært så rotete, upolitisk og innholdsløst at vi hver dag møter enten en krangel mellom to politiske partier eller en intern kamp innad i blokken.
Medlemmer av «tabellen for seks» som trodde for et år siden at de utvetydig hadde vunnet valget, trodde at det tyrkiske folket ville styrte Erdoğan. I nesten et år, i stedet for å utvikle et argument for å vinne valget, hadde de interne diskusjoner om hvordan de skulle styre Türkiye som om de allerede hadde vunnet valget.
På den annen side har president Erdoğan blitt en valgvinnende ekspert og har utarbeidet et sett med retningslinjer. Han vet mer om hvordan han kan vinne valg siden han allerede styrer landet og har sett suksess.
Nå er tiden inne for å stille det store spørsmålet. Vil globale makter støtte dette rotete bordet og opposisjonen som ikke har vært i stand til å kunngjøre en kandidat på et år, lage et sett med politikk, skape begeistring i det tyrkiske folket og skape mer bekymring enn tillit til hvordan de vil styre landet?
Selv om de vestlige statene har investert i opplæring av de koloniale intellektuelle og den tidligere regjerende eliten i Türkiye, tror folk steg for steg på nasjonens makt mer og mer, og Anatolia har allerede innsett kolonialistenes urettferdighet. Dette valget vil finne sted på to hovedakser. En av dem er Türkiye, som kartlegger sin rute, er rasjonell, samarbeider med sine allierte, opprettholder sin posisjon som en uavhengig variabel til tross for at de er i NATO, er motvekten mellom Russland og Vesten i Ukraina-Russland-krigen, og implementerer en balansert og rettferdig politikk.
Den andre aksen er opposisjonsblokken, som er mot Türkiye, hvis innflytelse øker i Kaukasus på den ene siden, Middelhavet på den andre, Midtøsten og hele verden. Opposisjonen har som mål å bringe Türkiye tilbake til sine gamle omgivelser. Det er en politisk linje som ikke kan vise vilje og er totalt under påvirkning av Vesten i økonomien, utenrikspolitikken og forsvaret, som den pasifiserte Asia- eller Gulf-politikken, på grunn av å ha levd som en koloni i mange år.
Jeg tror at angsten til de globale maktene øker med hensyn til hvordan de skal styre opposisjonsblokken i Türkiye og dens uorganiserte politiske struktur. Etter min mening vil ikke de globale maktene klare dette rotet.
Kilde: Daily Sabah
