Noen analogier kan bety mer enn bare poenget de prøver å demonstrere. De avslører en persons følelsesmessige tilstand, politiske beslutninger, selvfølelse, frykt, fordommer og oppfatning av andre.

Det var denne typen analogi som kom ut av munnen til Josep Borrell, den høye representanten for EU for utenriks- og sikkerhetspolitikk. I en tale ved European Diplomatic Academy i Brugge sa Borrell: «Europa er en hage … Det er den beste kombinasjonen av politisk frihet, økonomisk velstand og sosial harmoni som menneskeheten kan skape. Resten av verden er ikke akkurat en hage. Det meste av resten av verden er en jungel og jungelen kan invadere hagen. Gartnere må passe på det, men de kan ikke beskytte hagen ved å bygge vegger.»

Annonse

Borrells mål var å levere en melding om at EU engasjerer seg mer i verden i stedet for å bli isolert. Men å bygge på «hage og jungel»-metaforen for å argumentere for at resten av verden ellers ville invadere Europa på forskjellige måter, utgjorde en tilståelse i flere forstander. Kritikere hevder at den europeiske diplomatens metafor gjenspeiler Vestens eurosentriske, hvite overherredømme, kolonialistiske, rasistiske tankesett.

Det er klart at man ikke trenger å gå tilbake til Vestens «siviliserende-kolonialisering»-æra for å grave opp og avsløre den tankegangen. Det er nok til å huske språket USA brukte for å rettferdiggjøre invasjonene av Afghanistan og Irak etter 11. september, måten de snakket om et korstog før de slo seg på demokratifremme, dets orientalistiske konklusjoner som fremstilte muslimer som terrorister, og den milde selvkritikk av disse forfatterne, som innrømmet at feil ble gjort.

Alvorlig frykt for EU

Generelt sett fremhevet Borrells kommentarer den alvorlige frykten til europeiske beslutningstakere som går utover Vestens altfor kjente følelse av overlegenhet. Det er med andre ord en mye større diskusjon her. Slik sett fortsetter EU, som trenger å skape en likevekt synkronisert med Russland, Storbritannia og Türkiye, å miste kontrollen. Brexit førte til at Storbritannia spilte et annet geopolitisk spill. Etter å ha ekskludert Türkiye av forskjellige grunner, står EU for øyeblikket overfor Russland som en fiende. Det er derfor det gir full mening for europeiske politikere å prøve å finne ut hva som må gjøres, ettersom den russiske invasjonen av Ukraina har utløst en krise for Europa over hele linja – fra energi til økonomi og politisk ledelse.

Den søken manifesterer seg på tre måter. Primært er det folk som understreker vanskeligheten med å styrke Europas transatlantiske allianse med USA og Storbritannia. Det faktum at de vestlige forsøkene på å isolere Russland ender opp med å skade Europa mer enn andre skaper forvirring. Den andre strømmen gjenspeiler visse nasjonalistiske/høyreorienterte bevegelser som håper å finne innenlandske, i motsetning til EU-dekkende, løsninger. Sist, men ikke minst, hevder den tredje gruppen (som inkluderer Borrell) at Europa ikke vil være i stand til å forsvare seg selv eller spille en innflytelsesrik rolle i en stadig mer usikker verden, som er preget av stormaktskonkurranse, med mindre og før den blir forent. Slik sett forstår de at EU ikke vil være i stand til å forbli velstående, trygt og demokratisk som en svak og distrahert aktør. Som sådan argumenterer de for at festningen burde møte trusler ved å nå ut – i motsetning til å bli isolert. For ordens skyld, de tar ikke feil. Det er en ny type krise på gang.

Fra «hage» til «jungel»

Krisene som brøt ut i Irak og Syria kom til å true Europa med asylsøkere og terrorister. Det ville vært mulig, trodde folk, for Europa å håndtere den situasjonen ved å ignorere land som Türkiye, som opplevde de samme problemene og tok visse sikkerhetsforanstaltninger. Faktisk ville det å ta opp spørsmålet om Hellas umenneskelige behandling av asylsøkere i noen få offisielle rapporter være nok til å frigjøre seg selv fra sin skyldfølelse. Tross alt eksisterte de store problemene i det Borrell beleilig kalte «jungelen».

Denne gangen foregår krigen i Europa. USA, Kina, India og andre stormakter har heller ingen problemer med en langvarig krig mellom Russland og Ukraina. Som sådan opplever Europa trusselen fra russisk ekspansjonisme så vel som de negative konsekvensene av denne kampen. EU-lederne mangler fortsatt en felles strategisk vilje. Blokkens Türkiye-politikk, som Hellas og gresk-kypriotene fortsetter å diktere, representerer bare ett eksempel.

Her er en nyttig påminnelse for Borrell: Interne stridigheter kan gjøre en «hage» til en «jungel» i fravær av «inntrengere».

Kilde: Daily Sabah

Forrige artikkelTurkovac-utviklere fokuserer innsatsen på CCHF-vaksine
Neste artikkelFire dimensjoner av Kypros-spørsmålet
Subscribe
Notify of
guest
0 Comments
Inline Feedbacks
Se alle kommentarer