President Recep Tayyip Erdoğan har gjort to ting samtidig. I tillegg til å antyde at han kan møte Bashar Assad «under passende forhold», insisterer han på at Türkiye vil starte en bakkeoperasjon mot PKK-terrorgruppen og dens syriske avlegger, YPG, i Nord-Syria «på det mest passende tidspunktet».
Følgende spørsmål dukker umiddelbart opp:
1- Motsier disse planene hverandre?
2- Forutsatt at USA og Russland har et negativt syn, kan Türkiye gjennomføre en bakkeoperasjon?
3- Hva ville være tidspunktet for bakkeoperasjonen og et mulig møte med Assad?
La meg gi korte svar før jeg går inn på detaljene.
1- Ikke lenger.
2- De vil velge å komme til enighet til tross for at de protesterer nå.
3- På det mest passende tidspunktet.
Håndtrykket
President Erdoğan håndhilste på den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sissi i Doha for å utvide sin normaliseringspolitikk ytterligere – som dekker De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Israel.
Det kan ta tid å reparere de bilaterale forbindelsene med Kairo, og den prosessen kan gå langsommere enn resten. Det er fordi Türkiye og Egypts politikk angående Libya, Etiopia og Algerie ikke er på linje og utgjør konkurranse.
Likevel er denne normaliseringsprosessen betydelig nok til å bidra til å vippe maktbalansen i det østlige Middelhavet og Midtøsten.
Ankara åpnet normaliseringspolitikken for to år siden, og den fikk en varm velkomst på grunn av kritiske endringer i globale og regionale forhold.
Pandemien, Biden-administrasjonens politiske valg og stormaktskonkurranse – som den russiske invasjonen av Ukraina forsterket – kommer umiddelbart til tankene.
Som et resultat av disse endringene var det uenigheter i den vestlige alliansen, ettersom regionale makter i økende grad følte behovet for å ta vare på seg selv, forfulgte nye samarbeidsmuligheter med Russland og Kina og forsøkte å reparere deres anstrengte bånd.
Erdoğan engasjerer seg i proaktivt diplomati mot dette bakteppet. I tillegg til å tjene som mekler i Ukraina, reparerer han Türkiyes bilaterale forbindelser og ser etter nye måter å samarbeide på uten å gi opp sin antiterror-agenda.
«Ikke rom for å være kors i politikken»
President Erdoğan understreker at «det ikke er rom for å være påtrengende i politikken», og gjør en kontakt med Assad mer sannsynlig. Følgelig gir han diplomatiet en sjanse ved å eliminere symbolske hindringer – slik han har gjort på andre stadier av normaliseringspolitikken. Som sådan undergraver han den innenlandske opposisjonens kritikk og forfølger en ny måte å gjøre forretninger på med de landene som Türkiye har normalisert sine forhold til.
Det er klart at Syria representerer den største enkeltutfordringen her.
Türkiye deler sin lengste landegrense med Syria og har stått overfor problemer med terrororganisasjoner (f.eks. terrorgruppen PKK og dens syriske avlegger, YPG og Daesh) og asylsøkere på grunn av borgerkrigen.
Det kritiske spørsmålet er som følger: Hvordan kan etterretnings-til-etterretningskontaktene mellom Ankara og Damaskus heves til nivå med utenriksministre eller presidenter?
Bashar Assads regjering vil at Türkiye skal trekke seg fra de trygge sonene i navnet til «territoriell integritet» og «suverenitet». Den forventer også at Ankara slutter å støtte den syriske opposisjonen.
Den tyrkiske regjeringen ville ikke gå med på disse vilkårene, siden disse trinnene ville undergrave kampen mot PKK-YPG-terrorister og målet om å legge til rette for flyktningers retur til Syria.
Som sådan er det nødvendig å gjøre fremskritt med den konstitusjonelle prosessen for å inkludere opposisjonen også. Det krever lange og vanskelige forhandlinger.
Damaskus må forstå at det er 4 millioner syrere i Türkiye og mellom 4 og 5 millioner syrere innenfor de sikre sonene, som tyrkiske tropper beskytter.
For at kontaktene mellom Ankara og Damaskus skal fortsette, kan de to landene skape en plattform for samarbeid – om enn med en viss grad av forsiktighet og tvil. Måten å nå dette målet er å samordne deres politikk angående PKK-YPG-terrorister. Ellers vil kontakt mellom de to statsoverhodene kanskje ikke oppnå noe annet enn å eliminere symbolske hindringer.
Türkiyes prioritet er å gjennomføre militære operasjoner i Tal Rifaat, Manbij og Ain al-Arab (også kjent som Kobani) siden USA og Russland ikke fulgte 2019-avtalen.
Verken Washington eller Moskva kan benekte YPGs involvering i terrorangrepet i Istanbul. Med tanke på Türkiyes aktive og konstruktive rolle i Ukraina-krisen, må disse to landene åpenbart respektere tyrkiske sikkerhetsinteresser.
Etter å ha eliminert mange av YPG og såkalte SDFs mellomnivå og senior «kommandører», demonstrerte Ankara med Operation Claw-Sword sin evne til å målrette mot den enheten, som samarbeider med USA og Russland.
Akkurat nå utforsker Türkiye alle mulige veier. I tillegg til Washington, Moskva og Teheran banker det på døren til Damaskus. Hvis disse initiativene ikke gir resultater, vil Ankara starte en bakkeinnrykk «på det mest passende tidspunktet».
Kilde: Daily Sabah
