The Good Party (IP) var vertskap for det 11. «bord for seks»-møtet torsdag, der seks opposisjonspartier utvekslet synspunkter om deres veikart, regjeringens agenda og valget av en felles presidentkandidat. Knapt noen forventet at opposisjonsblokken skulle kunngjøre sin kandidat. I stedet mente observatører at den felles uttalelsen ville forholde seg til de ulike «prosessene».
Dessuten var det en pågående debatt om uttalelser fra Cihan Paçacı, en nestleder i IP, og hans påfølgende avgang.
I mellomtiden ankom det republikanske folkepartiets (CHP)-leder Kemal Kılıçdaroğlu torsdagens møte med offentlige tilslutninger fra CHP-tilknyttede ordførere.
Det er grunnen til at Paçacıs vektlegging av «den folkelige innvendingen mot Kılıçdaroğlus kandidatur» (som antydet hans Alevi-bakgrunn) ble sett på som et svar på det viktigste opposisjonspartiets pålegg.
Det gikk ikke tapt for noen at IPs (nå tidligere) nestleder advarte om at «partirådene ikke er villig til å godkjenne (Kılıçdaroğlus kandidatur)» og «det gode partiet kan også stille med sin egen kandidat.» Det gjenstår å se om Paçacı kom med den uttalelsen for å styrke Meral Akşeners hånd ved forhandlingsbordet, som ikke har vært i stand til å få overtaket i forhandlingene så langt, eller bare for å gjenspeile motstanden mot Kılıçdaroğlus kandidatur innen IP.
Uansett, Meral Akşener, som leder det nest største og mest ambisiøse høyrepartiet innenfor opposisjonsblokken, er fortsatt ute av stand til å unnslippe «tape-tape»-situasjonen (som jeg diskuterte i tidligere spalter). For å gjøre vondt verre blir hun gradvis redusert til den minst innflytelsesrike politikeren rundt «bordet for seks».
Lederne for Demokrati- og Fremskrittspartiet (DEVA) og Fremtidspartiet (GP), som posisjonerte seg som ingeniørene i alle prosesser, maktdelingsavtaler og skriftlige uttalelser, er ganske nærme å sikre sine respektive utnevnelser som visepresidenter med tilsvarende krefter.
Derimot var tabellens eneste alternative forslag Akşeners idé om å utnevne en enkelt visepresident med statsministermyndighet. Etter å ha unnlatt å motta CHPs godkjenning for ordførerne i Ankara og Istanbul eller bestride valget selv, ville Akşener våge å stille med flere kandidater? Ville hun vise seg villig til å møte «nabolagspress» fra opposisjonsmiljøene?
Det er ikke bare tilfeldig at Ümit Özdağ, en tidligere IP-sjef, hevdet (på samme dag som møtet med «tabell for seks») at Akşener hadde fortalt ham: «Vi vil velge (Recep Tayyip) Erdoğan som president. Ikke spør meg hvorfor.» Er det mulig at IP-lederen, som har jaget drømmen om å tjene som statsminister under det «utvidede» parlamentariske systemet, må nøye seg med et «noe utvidet» visepresidentskap ved siden av de andre opposisjonslederne? Det er selvsagt forutsatt at opposisjonens kandidat vinner presidentvervet.
Akşeners kamp
Opposisjonens nåværende vei gir IP-organisasjonen og -grunnlaget mange grunner til å spørre hvorfor de er en del av opposisjonsblokken. Dessuten tolket nasjonalistiske velgere Akşeners uttalelser i Diyarbakır («Hvis spørsmålet er å virkelig omfavne republikken, å ta farvel med våpen og å love å stoppe blodsutgytelsen, så er vi med») som et forsøk på å kose seg til PKK og Folkets demokratiske parti (HDP). Mange kunne ikke annet enn å spørre om IP, som reagerte sterkt mot DEVAs ambisiøse løfter om en ny «åpning», hadde bestemt seg for å gå den samme veien.
Organisasjonen Godt Parti og velgerne synes det er vanskeligere enn andre å takle utviklingen rundt «bordet for seks». Akşener har på sin side vanskeligere for å håndtere dem enn hennes kolleger. Ironisk nok øker vanskelighetsgraden ettersom tabellens «prosesser» blir tydeligere. Hvis Kılıçdaroğlu slutter seg til opposisjonsblokkens tilslutning, vil ikke Akşener kunne bare tre til side og hevde å ha gjort alt i hennes makt. På samme måte kunne IP-tjenestemenn, som ofte refererer til «hverdagsholdningene til høyreorienterte velgere», umulig påstå at de har sterk innflytelse over maktdelingsordninger.
Jeg finner forøvrig ikke opposisjonsblokkens beslutning om å tillegge sitteplasser, veikart, maktdelingsmetoder eller metodikken med å godkjenne en felleskandidat vekt helt meningsløs. Det krever åpenbart dyktige ingeniører for å finne en mellomting mellom politiske partier med ulik ideologisk bakgrunn og deres ledere med store egoer.
«Bordet for seks» brukte imidlertid så mye tid på å forholde seg til «prosesser» og lot publikum være vitne til dragkampen om kandidaturet så tydelig at det å promotere den potensielle felleskandidaten har blitt en oppoverbakkekamp. Det er kort tid igjen til å bygge denne kandidatens profil som en kilde til håp også. La oss se hvor godt de vil være i stand til å kommunisere sin politiske agenda og diskurs (som de utviklet «over tid»).
Kilde: Daily Sabah
