Türkiye holder stortingsvalg i juni 2023. Etter å ha mislyktes siden 2002 med å utfordre president Recep Tayyip Erdoğan, leder av det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AK-partiet), har opposisjonen opprettet en allianse denne gangen.
Åpent støttet av de seks opposisjonspartiene og eksternt forkjempet av Peoples’ Democratic Party (HDP), den juridiske fløyen til terrorgruppen PKK, hadde den pro-opposisjonelle Nation Alliance en moralsk fordel inntil for noen måneder siden. Alliansen, som bruker den offentlige reaksjonen mot skyhøy inflasjon, har imidlertid vært på bakken i det siste.
Det er mange årsaker til denne situasjonen.
Den første grunnen er at opposisjonen fortsatt ikke har klart å avgjøre en kandidat som skal stilles for president Erdoğan, selv om det er åtte måneder igjen til valget. Selv opposisjonsvelgerne som ønsker at den 20 år lange AK-regjeringen skal kastes, klager over opposisjonens inkompetanse og partienes manglende evne til å komme til enighet. De finner argumenter som «vi vil ikke kunngjøre selv om kandidaten vår er klar fordi de vil slite dem ut» flippende og til og med barnslige.
For det andre har ikke opposisjonsblokken vært i stand til å foreslå en konkret plan for å løse velgernes problemer. Løfter som vil kaste landet ut i årevis med usikkerhet, som en tilbakevending til det parlamentariske systemet, appellerer ikke til noen. Folk vil ha fred, ikke konflikter som vil skape nye problemer.
En annen sak er at opposisjonen ser ut til å overgi seg til Vesten. For eksempel er det til og med kritikk fra hans eget parti om at Kemal Kılıçdaroğlu, leder av hovedopposisjonen Republican People’s Party (CHP), drar til USA under nominasjonsprosessen. Dette er fordi Türkiye er et land der alle er nasjonalister, fra høyre til venstre i det politiske spekteret.
I en slik politisk atmosfære vekker opposisjonens gjentakelse av vestblokkens argumenter mot Türkiye offentlig mistanke. Det som er merkelig er at opposisjonen ikke nøler med å trå på linje med landets rivaler i Türkiyes nasjonale spørsmål. Det er klart at de tror at valgurnene for valget i juni vil bli satt opp i europeiske hovedsteder i stedet for Anatolia, hvor det er en sterk patriotisk bølge.
Erdoğans største sjanse
Ja, president Erdoğans største sjanse er denne opposisjonen, som han ikke nøler med å takke fra tid til annen. Erdoğan, som har vunnet hvert valg i 20 år, trenger ikke gjøre noe for å vinne siden opposisjonen gjør sitt beste for å tape.
Erdoğan er imidlertid en mesterpolitiker som fortsatt skiller seg ut på meningsmålingene mer enn sin nærmeste rival. Han kan ikke overlate jobben sin til tilfeldighetene. Annenhver dag utlyser han reformpakker på ulike felt, fra økonomi til individuelle rettigheter og friheter. Han fortsetter å nå ut til vanskeligstilte deler av samfunnet med nye masseboligprosjekter og økonomiske støttepakker. Han lykkes med å overbevise velgerne om at han ikke har gått glipp av poenget og at økonomien vil bli bedre.
Erdoğans diplomatiske prestasjoner på den internasjonale arenaen gir også publikum tillit til fremtiden. Spesielt med rollen han har spilt siden begynnelsen av krigen mellom Russland og Ukraina ved å gjøre Türkiye til sentrum for løsningen, mottar presidenten applaus fra velgere fra alle samfunnslag. Tyrkerne mener Erdoğan bør være ved roret i landet i denne kaotiske tiden når grensene faktisk har endret seg og borgerkriger og ustabilitet har gjort millioner til flyktninger.
Det er fortsatt måneder til stortingsvalget i Türkiye. Selvfølgelig vil det være mange endringer som vi ikke kan forutse. Men foreløpig er dette diagrammet: Erdoğan ser ut til å sette enda en rekord.
Kilde: Daily Sabah
