Tyske nynazisters valgseier

En lenge etterlengtet utvikling i Tyskland har skjedd. Det høyreekstreme partiet Alternativ for Tyskland (AfD) har dukket opp som det ledende partiet i Thuringia, og overgått sine rivaler i delstatsvalget. Dette resultatet markerer første gang siden post-Hitler-tiden at et høyreekstreme parti har vunnet kontroll over en statlig regjering.

Grunnlagt i 2013 av en gruppe politikere og økonomiprofessor Bernd Lucke, som hadde forlatt Christian Democratic Union (CDU), et av Tysklands sentrumspartier, har AfD konsekvent oppnådd betydelige resultater i valget den har konkurrert om. Det eneste unntaket var det tyske føderale valget i 2021. Imidlertid anerkjente de som var kjent med tysk politikk dette tilbakeslaget som bare midlertidig.

AfD sikret seier i Thüringen, en av Tysklands mindre delstater, og kom på nær nummer to i Sachsen. Den islamofobiske og turkofobe AfD overrasket observatører som forventet at den skulle ha et omstridt forhold til Israel på grunn av dets høyreekstreme røtter. De så på Hamas’ operasjon 7. oktober som et angrep ikke bare på Israel, men også på Tyskland. Det var først i 2018 da Rafi Eitan, et medlem av Mossad-teamet som fanget Adolf Eichmann, en av nøkkelfigurene i Hitlers regime, talte til en AfD-kongress.

AfD har blitt en betydelig styrke i tysk politikk, og formet den som en nøkkelaktør i den fremvoksende pro-israelske, islamofobiske og turkofobe høyreblokken i Europa. Kristdemokratene, som AfD stammer fra, har inntatt mer harde standpunkter for å unngå å miste stemmer til AfD. De Grønne, tilsynelatende på motsatt side av det politiske spekteret, motsetter seg retorisk rasisme, men har inntatt islamofobiske og turkofobe holdninger for å konkurrere med AfD.

I 2017, etter AfDs suksess i det tyske valget, skrev jeg: «Imitasjoner holder originalen i live. Med andre ord, etter hvert som rasisme beveger seg inn i mainstream-diskursen, skifter velgeradferd mot det rasistiske partiet. Kunstige bekymringer dominerer dagsordenen og omsettes til stemmer … Rasisme er både Europas bane og dets «nye normal». Det har alltid vært slik, men i dag stiger denne sannheten enda mer med sosioøkonomiske bekymringer.»

I de mellomliggende syv årene har vi vært vitne til et kappløp blant rasister og politikere som konkurrerer med rasister for å unngå å miste stemmer til dem i europeiske land, spesielt i Tyskland, Frankrike og Nederland. I dag er det klart at Europa venter på en mulighet til å slippe løs rasismen det har hatt i århundrer. AfD var tross alt ikke til stede i tysk politikk da terrororganisasjonen National Socialist Underground ble stiftet i Tyskland, og heller ikke da den begikk drap mot tyrkere mens de ble skjermet av tyske statsinstitusjoner.

I dag er rasisme like dominerende i Europa som før andre verdenskrig. Denne gangen har muslimer og spesielt tyrkere blitt valgt ut som fiende. Dette har vært tilfelle i nesten de siste tusen årene – «helt stille på vestfronten».