Türkiye har vært landet som kan bygge tillit mellom Russland og Ukraina for å få dem til forhandlingsbordet siden begynnelsen av krigen. Denne posisjonen er unik og den ga Türkiye muligheten til å løse kornkrisen og være korridoren for eksporten av det akkumulerte kornet, og forhindret hungersnød, spesielt i de fattigere afrikanske landene.
President Recep Tayyip Erdoğan beviste at han er den eneste lederen som kan bringe Russlands president Vladimir Putin til bordet for forhandlinger etter at han forlot kornavtalen. Erdoğan forklarte hvordan han fikk resultatet: «Putin går ikke med på å åpne denne kornkorridoren gjennom andre. Men med meg, når jeg ringer, åpnet han korridoren med en gang,» sa han.
I følge Soner Çağaptay, en ekspert på Türkiye ved Washington Institute, kan «Türkiyes Ukraina-politikk oppsummeres som pro-Ukraina, men ikke anti-Russland.»
Jeg er enig i denne beskrivelsen. Türkiye har en strategisk geografi. Det er en portvakt til Svartehavet og alle maktskiftene i regionen har potensial til å påvirke Türkiyes sikkerhet og makt. Så Ankara ønsker å opprettholde et balansert forhold til Russland, men på den annen side ønsker det å forhindre at regionen faller fullstendig under Moskvas kontroll.
Denne tosidige tilnærmingen gjorde det mulig for Türkiye å koordinere krisen over Ukraina med Russland og samtidig styrke det økonomiske forholdet til Putin.
Flerdimensjonal tilnærming
James Jeffrey, en tidligere amerikansk ambassadør i Türkiye og leder av Midtøsten-programmet ved Wilson Center, sa at: «Til slutt er Erdoğan med Vesten for å stoppe Russland fra å vinne. Men utover det kommer han til å prøve å maksimere Türkiyes posisjon med Russland og Ukraina og også med Vesten og Midtøsten.»
Jeg tror at denne flerdimensjonale tilnærmingen er riktig og effektiv. Erdoğan-regjeringen prøver å være broen for å løse krisen i Ukraina og føre samtaler med både russiske og ukrainske ledere.
I en så voldelig situasjon hvor Russland fortsatt bomber ulike deler av Ukraina, blir diplomatiets makt enda mer avgjørende. Derfor sa utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu forrige uke at konflikten ikke kan løses ved kamp, men ved diplomati. «På en eller annen måte vil denne krigen ende ved bordet,» la han til.
Hvis vi ser tilbake på de siste ni månedene siden krigen i Ukraina startet, ser vi at militære operasjoner ikke har gitt noen seire for noen av sidene. Det er samtalene som gir håp om å få slutt på krigen, og det er bare én aktør på den internasjonale arenaen i dag som kan snakke med alle: Türkiye.
Kilde: Daily Sabah
