Spørsmålet om Kypros begynte i siste kvartal av 1800-tallet da øya ble plassert under britisk styre i 1878 og er i dag en av de mest langvarige konfliktene i verden.
Spørsmålet ble midlertidig løst i 1960 med politisk uavhengighet, i regi av de tre garantistatene, nemlig Hellas, Türkiye og Storbritannia. Etter at det greske flertallet satte i gang en kampanje mot tyrkisk-kypriotene kort tid etter deres uavhengighet, ble tusenvis av tyrkere tvunget til å bo i enklaver og den tyrkiske representasjonen på øya ble avsluttet. De tyrkisk-kypriotene sto overfor en alvorlig trussel gjennom 1960-tallet.
Da Türkiye forsøkte å gripe inn i konflikten for å beskytte rettighetene til det forsvarsløse tyrkiske folket, tillot ikke USA Türkiye å gjøre det. USAs tidligere president Lyndon B. Johnson sendte et brev til den daværende tyrkiske statsministeren İsmet İnönü hvor han advarte ham mot å gripe inn på øya. Selv om Türkiye hadde en legitim rett til å gripe inn, kunne ikke Ankara tre inn hovedsakelig på grunn av sin store avhengighet av Washington. Johnson-brevet, som er undervist i tyrkiske utenrikspolitiske lærebøker brukt av tyrkiske universiteter, traumatiserte imidlertid det tyrkiske folket.
Det tyrkiske folket har aldri glemt brevet, som er kjent som en av hovedkildene til mistilliten til vestlige land. Den skjevheten vestlige land har vist mot Türkiye nylig i Kypros-spørsmålet har befestet denne mistilliten. De vestlige landene har aldri avhørt de greske menneskerettighetsbruddene og grusomhetene på øya mot tyrkisk-kypriotene. De hadde ikke noe imot at tyrkerne ble fratatt alle sine politiske rettigheter. De stilte ikke spørsmål ved samlingsforsøkene fra den greske siden. De vestlige landene ignorerte tydelig og insisterende «enosis»-påstandene.
Å skylde på offeret
I stedet foretrakk de vestlige regjeringene og samfunnene å skylde på offeret, den tyrkiske siden. De har kritisert den tyrkiske intervensjonen på øya siden 1974. Men de glemmer at den tyrkiske intervensjonen ikke var en årsak, men et resultat av de greske grusomhetene mot det tyrkiske folket. Vesten foretrekker fortsatt å ignorere handlingen (fra den greske siden) og fokusere på reaksjonen (fra den tyrkiske siden).
Ser man på det fra et balansert perspektiv, kan man se at det er forskjellige dimensjoner til Kypros-spørsmålet. Den første er dimensjonen på øya, konflikten på samfunnsnivå mellom gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene. Uten å nøle er den tyrkiske siden offer for greske grusomheter på grunn av den gresk-favoriserte maktbalansen på øya. Det tyrkiske folket, som har lidd mye under de greske styrkenes grusomheter og angrep, har forsøkt å kjempe for sine politiske rettigheter. Imidlertid ignorerer vestlige land og samfunn ganske enkelt denne sentrale dimensjonen.
Den andre dimensjonen er rollen til Kypros-spørsmålet i bilaterale forhold mellom Türkiye og Hellas. Kypros-spørsmålet står i sentrum for alle tyrkisk-greske forhold og konflikter. Det er en forutsetning for å løse andre bilaterale spørsmål mellom de to landene. Den greske siden fortsetter å stå ved annekteringen av øya til tross for at den ikke har hatt direkte kontroll over den på århundrer. Men den tyrkiske siden motsetter seg naturligvis denne påstanden og motsetter seg foreningsforsøkene.
«EU arvet villig»
Den tredje dimensjonen av Kypros-spørsmålet er faktisk et sentralt spørsmål mellom Türkiye og EU siden den gresk-kypriotiske siden har vært fullverdig medlem siden 2004. Blokken anser Türkiyes tilstedeværelse på øya som en okkupasjon av EUs territorium. Det er imidlertid to viktige punkter du ikke må glemme før du analyserer problemet.
For det første arvet EU villig Kypros-spørsmålet. EU ba ikke gresk side om å løse grenseproblemet, Kypros-spørsmålet, før det ble fullverdig medlem. I stedet brøt EU sitt eget prinsipp om å akseptere land med grenseproblemer ved å anerkjenne den greske siden som representanten for hele øya.
For det andre ignorerte EU rett og slett at det var den greske siden som avviste den FN-foreslåtte resolusjonsplanen, Annan-planen, rett før EU-medlemskapet. I stedet for å kritisere den greske siden, belønnet EU den med fullt medlemskap. I mellomtiden ble den tyrkiske siden, som stemte for Annan-planen i folkeavstemningen på øya, straffet, ignorert og sanksjonert av vestlige land. Derfor har ikke EU-institusjonene rett til å kritisere tyrkisk-kypriotene for deres rettmessige reaksjon på gresk side.
Den fjerde dimensjonen av Kypros-spørsmålet er dens innvirkning på globalt nivå. Kypros-spørsmålet er et tyrkisk og muslimsk spørsmål, som har blitt fulgt av mange tredjeland fra den turkiske og muslimske verden. En tyrkisk og muslimsk minoritet ble undertrykt av det greske flertallet på 1960-tallet og senere ble (og er fortsatt) fremmedgjort av vestlige land. Selv om regjeringene i den tyrkiske og muslimske verden er nølende med å anerkjenne den tyrkiske republikken Nord-Kypros (TRNC) på grunn av vestlig press, er opinionen i disse landene generelt sympatisk med tyrkisk-kypriotene.
Alt i alt har de vestlige landene og institusjonene, som har mistet sin moralske overlegenhet på grunn av sitt økende fokus på realpolitikk, hevdet å spille rollen som legitimator. De tror at de kan legitimere eller delegitimere enhver politisk aktør i verden. For eksempel, avhengig av deres beskrivelse av deres nasjonale interesser, legitimerer de vold i ett tilfelle, men delegitimerer det i et annet.
Men i dag, med den økende bevisstheten i resten av verden, er de ikke i stand til å rettferdiggjøre sine handlinger og opprettholder derfor påstandene sine. Blant andre har de rettferdige stemmene i Vesten også talt mot den fortsatte dobbeltmoralen til sine respektive regjeringer.
Kilde: Daily Sabah
